Whitney Houston & Peanøttsmør.

I går var jeg på frokost hos en nydelig venninne. Hun hadde invitert meg og 4 andre som vi gikk på skole sammen med. Det var en deilig morgen, og vi mimret tilbake til tiden vi hadde på musikklinja. Lærer, klasserom, sanger vi sang, forestillinger vi hadde, fag vi var flinke i, fag vi skulket - vi prata om alt! Og jeg kjente at jeg savnet det. Det er noe helt spesielt å gå på skole med mennesker som du deler samme lidenskap med, og så du gjøre noe aktivt sammen med for å få til et resultat. 

Tilbake til forkostbesøket (min randomness slår inn i blandt): Da vi satt å prata om sanger som vi hadde fremført, kjente jeg at jeg virkelig savner å synge. Ikke bare sånn nynning i dysjen og tralling på sykkelen - men ordentlig synging, som krever noe, må jobbes med og vedlikeholdes. Det har vært deilig å ha en pause fra det, men jeg kjente at jeg savna det.

 

Når jeg så kom hjem fra dette koselige treffet, og skulle sette meg ned for å jobbe, tok desverre kreativiteten overhånd. Sånn som den gjør med gjevne mellomrom. Ganske ofte. Hele tiden, egentlig. Det er sjelden den ikke stjeler oppmerksomheten min. Men uansett, tilbake til saken: så jeg bestemte meg for å bake noen raske peanøttsmør-cookies med sjokoladebiter, og utnytte steketiden med å ha litt kvalitetstid med min gode venn: Whitney Houston. Som alltid var det et fint gjenmøte, jeg elskte å utfordre sangteknikken, leve meg inn i tekstene (samme hvor uforskammelig romantiske og usannsynlig lite dype de er), og nyte tiden for meg selv, sammen med sangen og lukten av cookies fra ovnen. 

Og vips, 30 min senere var det plutselig mye enklere å konsentrere seg om jobben. 

Det er bare slike underverker cookies, sang og Frk.Houston kan gjøre.

Nyt den siste maidagen, dere, og solskinnet! Ses i juni:-)

Caroline.